Det hele begynte i 1967 da første HiAce så dagens lys. Til Norge kom den først i 1974, og etter en litt treg start økte populariteten gradvis. Det tok ikke mange årene før dette ble en av Norges mest populære biler. Vi snakker da primært om varebiler, noen kombinertbiler og en og annen 10-seters minibuss. Nå har vi testet den som åtteseters personbil.
På plass bak rattet slår det meg at dette begynner å bli en smule gammeldags. Men Toyota har prøvd - det skal de ha. Navigasjon, armlener på setene og praktiske småbord hjelper både på trivsel og komfort. Sittestillingen er god og plassen er raus (skulle for så vidt bare mangle…).
Motoren durer godt og 117 (alt annet enn lydløse) hestekrefter er det man får ut av en forholdsvis gammel 2,5-liters dieselmotor. Firehjulstrekk sikrer god framkommelighet på alt slags føre.
Kjøreegenskapene byr heller ikke på noen revolusjon, og også de oppleves som gammelmodige. Det husker og gynger litt, men alt i alt greit nok, biltypen tatt i betraktning.
HiAce byr på åtte gode og romslige sitteplasser. Alle med 3-punkts sikkerhetsbelter. Både takhøyde og beinplassen er rikelig. Ut- og innstigning går helt greit gjennom den store skyvedøren på høyre side.
Setene kan felles ned om du har behov for å frakte lange kolli. Innredningen er i høyeste grad konservativ; smarte løsninger, med seter som kan forskyves i lengderetningen eller legges ned i gulvet for å bli borte når de ikke er i bruk, finnes ikke. Ei heller koppeholdere eller klaffebord på seteryggene.
Man har rimelig god bagasjeplass selv om alle åtte setene er i bruk.
Store vindusflater gir både mye lys og stor romfølelse, og sikrer godt utsyn.
2,5-liter diesel på 117 hk/294 Nm er ikke mye når man skal flytte 1850 kg med alt annet enn aerodynamisk bil. Hvis du orker å vente så lenge, når du 100 km/t fra stillestående etter 18,6 sekunder! Toppfarten bikker så vidt 150 km/t. Det er altså ikke noe fartsfantom vi her har med å gjøre…
HiAce er kun tilgjengelig med manuelt gir. Bensinmotor finnes heller ikke.
Dieselforbruket er oppgitt til 0,93 l/mil på blandet kjøring. Ikke spesielt bra det heller.
Dette designet hører hjemme på 1990-tallet og er alt annet enn innovativt. Nye lamper, lakkerte støtfangere, dørhåndtak og sidespeil og litt krompynt på grillen, samt de nye frontlampene, hjelper litt på det traurige utseende. Det klarer likevel ikke å skjule at dette designet er utgått på dato for lenge siden. Skal vi si noe pent, må det være at det gir god plass.
500 000 kroner er mye penger. I alle fall for en gammel bil med like gammel motor og et utseende som var moderne i forrige århundre.
Toyota holder seg som regel uvanlig godt i pris. Denne tror jeg imidlertid vil være unntaket som bekrefter regelen.
Den generelle kvaliteten er, som alltid på Toyota, svært god. Service- og vedlikeholdskostnader ligger noe under gjennomsnittet for biltypen.
Drivstofforbruket på 0,93 er ikke noe å rope hurra for, ei heller CO2-Utslippet på 246 g/km.
En solid og kvalitetsmessig god bil. Suveren på plass, men vi savner mer fleksibilitet. Det er vel ikke noe vits i å prøve å pakke dette inn. Du har sikkert skjønt det allerede. Dette er for mye penger for en aldrende bil, med like aldrende teknologi.
Du har mye penger, mange unger og god tid.
Du har lite penger og dårlig tid.
Skal du ha HiAce som 8-seter, bør du velge den lange utgaven med firehjulstrekk.