I 1954 kom det en liten, snerten og kjøreglad bil som skulle vise seg å bli en av italienske Alfa Romeos viktigste modeller gjennom tidene. Lekker var den også, designet av selveste Bertone. Den bar det smukke, erkeitalienske navnet Giulietta.
Og akkurat som denne ukens testbil var den utstyrt med en liten, men (etter datiden) småsint motor. 1300 kubikks aluminiumsmotor, doble overliggende kamaksler og ytelser fra 53 hk og oppover til over 100 hk i Giulietta Sprint Speciale. Uten tvil en bil for entusiaster og en bil som vakte oppsikt. Den ble lagd fram til 1965, og er i dag en bil-legende.
Neste Giulietta-serie ble produsert mellom 1977 og 1985, den var basert på Alfa Romeo Alfetta, og levde en langt mer anonym tilværelse enn forgjengeren.
Og det er nok først og fremst gamlingen fra 1954 som har vært forbilde for 2011-utgaven. Det blir litt som å hoppe etter Wirkola! Vil den klare å leve opp til forventningene?
Størrelsesmessig er dette en bil i Golf-klassen - det er også en av de mest særpregete bilene i denne klassen. Det må du betale for. Importøren priser ganske friskt og satser på at Giulietta skal oppfattes som en premiumbil i klassen. Testbilen koster 340 000 kroner.
På plass bak rattet og ute på veien kan jeg konstatere at veldig mye stemmer. Kort og kontant styring, sporty understell med tre forskjellige kjøreprogrammer, Bensinmotor, turbo, 17-tommers hjul, gode sportsseter, godt ratt og sporty pedaler. Hvis det er noe som heter dynamisk skjønnhet så er nye Giulietta rett i nærheten av dette.
Altså kjører bilen veldig godt. Den er stabil og fin i høye hastigheter, og når svingene kommer tett går den som på skinner. Nøytral, forutsigbar og presis og ikke minst morsomt.
Men jeg opplever at motoren – en 1,4-liter bensinturbo på 120 hk - som litt tannløs. Det mangler snerr, trøkk og drag her for at dette skal bli skikkelig morsomt.
Jeg ser jo av tallene at den går bra. For 0-100 km/t på 9,4 sekunder er absolutt ikke noe å skamme seg over. Men alt kommer så pent, rolig og kultivert.
Må jo skynde meg å legge til at du får nye Giulietta med større – mye større – motorer også! Jeg gleder meg allerede til å prøvekjøre disse ved en senere anledning!
Som ”familietralle” til og fra jobb, butikk og barnehage vil nok noen kanskje reagere på at den er litt vel stiv og stumpete i understellet og savne litt mer komfort. Testbilen har sportspakke, som bla. inkluderer strammere understell og 17-toms hjul. Og ja, den er litt stiv, men ikke verre enn BMW 1-serie med M-pakke eller en A3 S-line. Og – det SKAL være slik!
Interiøret av helt klare glimt av skjønnhet. Sportssetene i delskinn med røde sømmer er både lekre og gode. Dashbordet er fresht, annerledes og kult. Rett og slett tøft! Og kombinerer både retro-looken og det innovative på en suveren måte. Så får man bare leve med at noen av knappene til navi, radio etc. er litt små og kan være litt vanskelige å treffe med store, norske pottit-fingre.
Materialkvaliteten derimot har enkelte brister. Askebegeret gikk i stykker første dagen. Billig plastikk og dårlig lim... Girkula ser ut som en massiv, tung, deilig aluminiums kule – men er av kjip, hard plastikk med en ekkel lyd når du knipser på den. Det samme gjelder dessverre diverse andre smådetaljer også.
Hadde dette vært Audi eller BMW så hadde vi hylt opp. Her er det nesten som forventet – det er jo en Italiener vi snakker om. Ja, jeg tror nesten jeg hadde blitt litt skuffet om det ikke var slik.
Plassen foran er raus, og man behøver ikke lengre ha kroppsfasong som en gorilla (korte bein, og lange armer) for å sitte godt i en Alfa. Baksetet er helt greit for mennesker opp til ca 170 cm. Er du høyere, skaller du i taket. Beinplassen er OK, men det kommer jo an på hvor langbeinte de i forsetet er... Bagasjeplassen er på 350 liter, akkurat det samme som VW Golf. Ikke kjempestor, men helt grei med andre ord.
Som nevnt føler jeg at motoren er litt sjelløs. Den går bra nok, det er ikke det, men det siste lille - det som skal til for at smilet kommer fram og munnvikene møtes i nakken – det mangler.
På italiensk vis er den litt lavt giret, og den er som seg hør og bør av en 1,4-liters bensinturbo – turtallsvillig. Den yter 120 hk / 206 Nm. 0-100 km/t går unna på 9,4 sekunder, toppfarten er 195 km/t.
Jeg savner godt, gammeldags, rampete turbodrag. Og jeg savner mer lyd! Lyden av doble Weber-forgassere som slurper i seg rød super-bensin, massivt eksosbuller fra høykomprimert bensinmotor og kamaksler med litt for stor duration ut gjennom et 2-toms Super-sprint eksosanlegg og lukten av Castrol racing-olje... Sorry – fikk bare et lite flashback til 70-tallet...
Forbruket er på anstendig 0,66 l/mil ved blandet kjøring. Sekstrinnsgirkassa er standard, jeg opplever at denne et litt trang i bevegelsene. Det kan rett og slett skyldes at bilen er kliss ny, så vi satser på at dette går seg til.
Giulietta finnes også med flere motoralternativer. Du får den med samme 1,4-liter på 170 hk, og ikke minst den mye omtalte 1750-en på hele 236 hk. Tipper den er morsom...
Du får den med tre dieselalternativer også: 1,6-liter på 105 hk og en 2-liter på 140 eller 170 hk. Noe for en hver smak og lommebok med andre ord.
Annerledes, spesiell, morsom, karakteristisk – det er noen av kommentarene jeg har fått de siste dagene når det gjelder bilens utseende. Ingen har sagt pen og ingen har sagt stygg.
Giulietta har et design som gjør noe med deg. Du kan liksom ikke være likegyldig til det, og må forholde deg til det på en eller annen måte. Og bare det i seg selv – tenker jeg – må jo tyde på at de har lyktes.
De første dagene synes jeg rett og slett den var stygg forfra. Men, den har vokst på seg underveis. Så nå syns jeg at den er både fin og barsk.
Bakenden på bilen minner ikke så rent lite om Opel Astra. Forfra så ser man slektskapet til 1954-utgaven av Giulietta tydelig. Den markante trekantgrillen, luftinntakene ned på siden av denne og lyktene som er litt høyt oppe og langt ute på skjermene. Men den røper også tydelig sitt slektskap med Alfas langt nyere superbil C8.
Lave sideruter, og veldig brede C-stolper gjør utsynet skrått bakover til en vits. Ubehagelig når man skal rygge og svinge samtidig. Og det gjør også at kupeen føles litt trang og mørk – selv om vår bil har panorama glasstak.
Alfa Romeo har hatt det kronglete i Norge, med mange importører som ikke har fått det helt til, forhandlere som har kommet og gått. De har hatt litt frynsete kvalitetsrykte-rykte og har tidligere først og fremst vært et nisjemerke for entusiaster. I hele 2009 ble det solgt 51 Alfa Romeo-er i Norge. Slikt blir det ikke gode bruktbilpriser av.
Men nå er det endelig en importør som både tør, kan og vil satse. Både på topp og bredde. Det er jeg glad for, og håper virkelig at de vil lykkes. De er på god vei. 1000 biler i 2011 er det ubeskjedne målet. Får de til det,så vil også bruktbilprisene holde seg bedre enn tidligere. Den generelle kvaliteten er også løftet, så det er mange piler som peker oppover for Alfa Romeo.
Men enn så lenge er det nok fortsatt tryggere – men neppe like spennende – å velge en BMW 1-serie eller Audi A3 med tanke på bruktbilpris. Husk imidlertid på at da får du en ”gammel” bil. Disse to hovedkonkurrentene har jo hengt med i 5-6 år nå og nærmer seg pensjonsalder. Mens Alfaen er helt ny. Verdt å tenke over det og...
Giulietta har en startpris på 289 900 kroner (105 hk diesel), mens testbilen en Distinctive med Sport-pack og 120 hk bensin koster ca 340 000,- inkl. panoramaglasstak.
Vår testbil har et bensinforbruk på 0,66 l/mil ved blandet kjøring og et CO2-utslipp på 149 g/km. Greit, men ikke best i klassen. Hvis miljø betyr mye for deg, så sjekk ut diesel-utgavene, de gode på både utslipp og forbruk.
Dette er en bil som gjør noe med deg. Den utfordrer deg. Både på teknikk, interiør og ikke minst på design. Og du bør ha litt ”baller” for å kjøpe deg en. Du må være forbredt på sleivete kommentarer fra folk som tror de har greie på bil, og andre forstå-seg-påere. Og du må også være inneforstått med at dette kanskje ikke er den beste bil-investeringen du kan gjøre.
På den annen side, dette er kanskje den av Alfa Romeos modeller så langt som har bredest appell. Men jeg tror fortsatt at det er en bil du velger mer ”på tross av” enn ”fordi at”.
Og er du tøff nok til å velge en, så tror jeg du får en bil du kommer til å bli glad i – og en bil du godt kan komme til å elske. For min egen del, så ble jeg glad i den. Men forelsket? Nei...
Om den kommer til å bli en legende som sin forgjenger fra 1954? Godt mulig, den har i alle fall potensial...
Du faller pladask og er mann / dame nok til å stå for valget ditt.
Du liker det trygge og velkjente – og tar ingen sjanser.
Så lenge man ikke selv sitter på pengesekken, så er det lett å beordre hva andre skal bruke sine penger på. Jeg ville helt klart gått for en Distinctive med Sport-pack – og panoramaglasstak, slik som testbilen vår.
Men jeg hadde som du sikkert har forstått vurdert en annen, og større motor. Prøvekjør både 170 hk bensin (kr 349 000,-) og 140 / 170 diesel (fra kr. 349 000,-) – og se hvilken du liker best. Har du mye penger, er det jo bare å fleske til å kjøpe en 1750 med 236 hk. (kr. 549 000,-) Kostbart, men garantert hysterisk morsom!
